Jeg har alltid likt å lese bøker og tekster som beveger seg utenfor fagfeltet jeg jobber med til daglig. Jeg innrømmer at jeg plukker mye fra bestselgerlistene i kategorien “non-fiction”, men også en del særere ting. Økonomi, psykologi, historie, ledelses-hjelp, selv-hjelp og så videre, det er ikke så mye som slipper unna nysgjerrigheten, kanskje med unntak av chakra-healing, traktorer og hekling. Når jeg bestemte meg for å skrive bloggtekster var det ganske klart at jeg ville samle en del tråder som går igjen i tekster jeg har lest og presentere dem sammen, for å se om det ga noe mer. Om ikke for andre, så i alle fall for meg selv.
En slik tråd som har dukket opp en del steder og som kanskje er så generell at det knapt nok er en tråd, er forskjellen på fokusert og avspent oppmerksomhet. Jeg fikk likevel lyst til å skrive om det siden det leder til mange interessante tema, og jeg har tenkt ganske mye på emnet. Jeg er ikke en trent psykolog, men jeg skal forsøke å forklare forklare forskjellen på de to begrepene. Med fokusert oppmerksomhet mener jeg det du tar i bruk når du forsøker løse et konkret problem, når du leder oppmerksomheten mot noe avgrenset og forsøker lede den tilbake når du blir distrahert. Et eksempel kan være å skrive en epost der du bestiller en vare med en del egenskaper og betingelser du må lete frem på et vis. Med avspent oppmerksomhet mener jeg evnene du bruker når du tar overblikk over en situasjon eller sted og ser helheten, uten å dvele for mye ved enkeltinntrykk eller tanker. Et eksempel kan være å skrive en kladd til en liste over alle slags ting du har lyst til å gjøre, uten prioriteringer.
En svært interessant bok der jeg fant oppmerksomhets-tråden vevd inn er “Scarcity, why having too little means so much” av økonomen Sendhil Mullainathan og psykologen Eldar Shafir. Her er hovedtemaet knapphet, og hvordan det påvirker måten vi opplever verden på. Deres hovedargument er at mange forskjellige typer knapphet – knapphet på mat, penger, tid, sosial kontakt har samme type virkning på oppmerksomheten vår, nemlig å fokusere den inn på det vi har lite av, enten det er en reell eller opplevd knapphet. Det gir oss en slags mentale skylapper eller tunnelsyn som gjør at alt annet enn å komme ut av knappheten blir viet mindre oppmerksomhet.
Denne evnen til å fokusere når det virkelig trengs er selvfølgelig et gode og kan redde oss ut av farlige situasjoner, men har også en negativ side. For det første er å leve i den mentale tilstanden av stress som knapphet gir over lengre tid ikke godt for helsa. Dette er til liten trøst som dem som faktisk lever i reell nød, der livet henger i en tynn tråd og man må gjøre knallharde prioriteringer hver dag bare for å holde seg i live. Vi i rike samfunn har mulighet til å tre ut av en selvvalgt knapphet, for eksempel tre ut av en tids-knapphet ved å forsøke å gjøre færre ting med tiden vi har til rådighet – en luksus som ikke alle har.
Det som er mye mer interessant er at opplevelsen av knapphet i seg selv kan gi dårligere valg og medføre at man går inn i en spiral av knapphet som man ikke kommer ut av. Det at man ikke klarer å løfte oppmerksomheten en gang i blant motvirker at kommer ut av knappheten! Her er detaljene ganske viktig for at det skal bli et gyldig vitenskapelig argument, men Shafir og Mullainathan presenterer flere ganske overbevisende økonomiske eksperimenter som viser at det er tilfelle, blant annet for spareordninger blant fattige i slumområder, som er utformet slik at de ikke skal gi negative konsekvenser på kort sikt, men mulighet for å bygge opp kapital som kan lede ut av fattigdommen. De fleste velger likevel bort muligheten fordi kortsiktige, dyre lån som kan ta hånd om problemene som føles mest akutt er tilgjengelige.
Noen vil sikkert protestere på psykologisering av forskjellige typer fattigdomsproblem, det kan jo være lett å legge mesteparten av skylden over på individene, mens problemene i realiteten oppstår i et komplisert samspill med sosiale nettverk. Det er neppe forfatternes mening å redusere det slik heller, men jeg tenker at det kan gi veldig interessante perspektiv på hvordan man gjør inngrep for å hjelpe ut av fattigdom.
Psykiateren Iain McGilchrist legger frem et interessant argument i sitt RSA-foredrag “The divided brain”, om at skillelinjene mellom høyre og venstre hjernehalvdel i stor grad dreier seg om typen oppmerksomhet, fra detaljer og manipulasjon av det som allerede “er kjent” i venstre hjernehalvdel og oversikt og åpenhet for ny og ukjent informasjon i høyre hjernehalvdel. Foredraget hans er samtidig kontroversielt fordi det har en del sveipende generaliseringer om kulturforståelse, og frigjør seg ikke helt fra popkulturelle ideer om hjernehalvdeler. Men det er interessant å vite at det kan være slik at venstre hjernehalvdel er mer ansvarlig for vår oppmerksomhet for detaljer, mens høyre hjernehalvdel bidrar mer til vår evne til overblikk og bredde. Akkurat dette er antagelig ikke like kontroversielt og har i alle fall hvert demonstrert hos dyr som på samme måte som mennesker har en todelt hjerne med forholdsvis lite koblinger mellom delene.
Er avspent oppmerksomhet viktig? I psykologien har man begrepene konvergent tenking og divergent tenking, som ligger nært opp til det jeg har beskrevet som fokusert og avspent oppmerksomhet. Divergent tenking settes ofte i sammenheng med kreativitet, og er evnen til å komme opp med mange forskjellige ideer, i motsetning til konvergent tenking der man forsøker komme frem til noen få løsninger eller en beste løsning på et problem. Noen har hevdet at skole og utdanning legger for mye vekt på å lære konvergent tenking, mens mange utfordringer vi står ovenfor i vår tid krever divergent tenking. (En populær forsvarer av dette synet er Sir Ken Robinson, hans foredrag bl.a. på TED er blant de mest sette noensinne i sin kategori) Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon om utdanning i denne bloggposten, og jeg tror vi har et like stort behov for konvergent tenking som divergent tenking. Likevel, fra min eget liv og arbeidshverdag kan jeg kjenne meg igjen i at jeg kan stivne litt i konvergent tenking, ende opp med å se færre muligheter og løsninger jeg egentlig har. Og kanskje gir reell eller opplevd knapphet oss for snever oppmerksomhet over tid. Dessuten, hvem vil ikke være mer kreativ?
Gitt at avspent oppmerksomhet er noe man vil ha mer av, kan man lære å bli bedre på det? Jeg tror at svaret er ja, og et sted man kan finne svaret er meditasjonsteknikker. Interessant nok går det i tradisjonell meditasjon en skillelinje mellom fokusmeditasjon og ledighetsmeditasjon. I fokusmeditasjon retter man oppmerksomheten mot noe, for eksempel pusten eller det å holde en bestemt kroppspositur (også kjent som yoga!), og når oppmerksomheten driver vekk, retter man den “vennlig” tilbake. I ledighetsmeditasjon retter man oppmerksomheten mot egne tanker og flyten av inntrykk, uten å evaluere dem. Med andre ord er det ikke uventet at disse to har noe med konvergent og divergent tenking å gjøre.
Man vil ofte benytte begge meditasjons-teknikker i samme sesjon, for eksempel først fokusmeditasjon for å roe ned, og deretter ledighetsmeditasjon. Å få fullt utbytte av meditasjon krever kanskje litt trening og rutine, men å prøve ledighetsmeditasjon behøver ikke være komplisert. Man kan for eksempel sette seg ned, lukke øynene og høre på alle lydene man har rundt seg, og registrere hvordan man reagerer på dem. (Linbukse, chakraer, mantraer og vindklokkespill er ikke nødvendig! Men man kan selvfølgelig ta med det hvis man vil, da.)
Hva sier vitenskapen om hva meditasjon har å si for oppmerksomhet i hverdagen? Ikke mye foreløpig, men Lorenza S. Colzato og hennes kollegaer ved universitetet i Leiden har sett på effekten av meditasjon på divergent og konvergent tenking i en studie. (Meditate to create: the impact of focused-attention and open-monitoring training on convergent and divergent thinking) De lot to grupper gjennomføre veldefinerte typer fokus- og ledighetsmeditasjon, og en tredje gruppe visualiserte husarbeid og problemstillinger knyttet til det (Det er altså ikke meditasjon!). Effekten på standardiserte tester for divergent og konvergent tenking ble målt. Ledighetsmeditasjon hadde faktisk en positiv virkning på divergent tenking, mens fokusmeditasjon ikke hadde noe målbar virkning på testene. De har gjentatt eksperimentet både for trente og nybegynner-mediterende, og effekten kommer raskt.